Eit Hav med kvite Bylgjur,
med store og med smaa,
som mange Pinseliljur
dei skin mot Himlens Blaa.
Den vesle Rjupe kurar
paa kvite Folgefonn,
og Nordanvinden durar,
sjølv kan ho ingen Song.
Her gror det ingne Blomar,
her er kje eigong Knupp;
for aldri nokon Sumar
er komen enn herupp.
Den store Hulder søver;
det er ei gamal Tru,
at eigong i eit Snøvedr
ho dekte Sokner sju.
Den store Halder søver,
og slik ho vil seg strekkja;
det skal nok mykje Tøvedr,
fyrr det kan henne vekkja.