Daa lyder Røysti hennar varm
som fyrr den underfulle Tid
ho sa med Skalk i Augnekvarm:
“Tru du vert god med Kona i di?”
Ho ser meg, kjem imotar meg.
“Nei er det – er det verkeleg –?”
Eg spyr: “Me skal vel dansa med?”
Ho svarar: “Ja – me kan nok det.”
Og trufast femner vaare Hender;
slik Lukke aldri fyrr eg visste
der var i Dans, som no eg kjenner
– at dette kanskje er den siste.
Eg aldri nokonsinne kjende,
ho var so rik paa trufast Kjærleik,
som no eg kjenner hennar Nærleik
meg vermer kanskje siste Vendi.
Eg voggast i den lette Takt
som inn i andre, betre Verder,
og denne Natti fyrst eg lærer
til Botnar Kvinnekjærleiks Magt.
Eg visste aldri, at so varm
var kjærleiksfulle Kvinnearm.
Eg kjende berre Sut og Vande
og ikkje reine Kjærleikslande!
Snart raudnar det paa Himelveng,
paa Kinne stiller seg ei Taare.
No maa eg gaa –; men her sku vore
vaar grøne, store Brudeseng!