Soli ho skin yver Fagerfjord,
som drøymer i Godvers-Moen,
gyllte Runer og Straale-Flor
ho straar yver djup-logne Sjoen.
Syljur i Brjost og Sylvkruna paa ‒
i ljosblaa og gullstrøydde Kjolar,
brudeklædde i Himmelsjaa
dei høgbarma Fjelli seg solar.
Bølar seg vidt yver Berge-Kamb
i Aust uppav Lauvskog-Grunnar
blide Skyer som kvite Lamb,
som beiter ved Rosatre-Runnar.
Kvart eit Krek utav Livsmod skjelv,
og alle Munnarne kveda.
Blenkjer deruppe den store Kvelv
so sælt som den evige Gleda!
Sundags Morgon og Ungdoms Tid!
Seg Hugnad paa Hugnad flokkar ‒
uppi Skogen gjeng Jorunn frid
og lillar og Bølingen lokkar.
Hunden han gæyr, og Bjællurna klyng,
og Rauting i Aasarne glamrar.
Jorunn lyfter si Røyst og syng.
Det svarar i alle Hamrar.
Beint imot Himlen som Abels Baal
fraa Husi stig Røyken, den skjerre.
Hønurna kaklar med Kvardags Maal
rundtum sin galande Herre.
Lomen flyg høgt og hev Maken med,
og Skjori paa Tunet sollar.
Lerka tirlar, og Smaafugl kved,
og Fivreldi venglar paa Vollar.
Aatte eg Jorunn, paa Fjellet gjeng,
‒ min heitaste Draum og nemnde! ‒
reidde paa Tinden me Brudeseng,
og sæl heile Vaaren eg femnde!