Sudrag

Det klager so ilt yver yste Skjer og innyver skoglause Heider. So laag og so graakald Himmelen er ‒ so tungsamt paa alle Leider,

og Havet kveder sitt tunge Kvad. Og det er ho Arna med Augna-Glod! og Flettur som ramsvarte Vengjer. Varmt er det unge og friske Blod,

og Kjenslurne sprængjer og sprængjer ‒ ‒ Og Havet kveder sitt tunge Kvad. Saknar og stundar i mange Aar og utyver Havet ho skodar.

Landar eit Skip so i blidan Vaar, med' Soli i Segli rodar, og Havet kveder sit tunge Kvad. Og det er han Trand med Solskins-Haar

og Augo full glade og fjerme. Blodet drakk Havsalt i mange Aar og Solskin og sudlendsk Verme paa Havet, som kveder sitt tunge Kvad.

Og det er Arna og so han Trand ‒ eg kann fulla Sanningi melde: Dei raakad einannan paa Havsens Strand og Hugen dei baade selde.

Og Havet kveder sitt tunge Kvad. So møtest dei tidt i den skymne Kveld, der Baara mot Sanden hiver. Uppyver logar den Stjerne-Eld,

og Nordsjøn under deim driver, og Havet kveder sitt tunge Kvad. ‒ Uppyver logar den Stjerne-Eld, so store i Natti dei neistar.

Varmare brenn i den dimme Kveld deira Augo og skyter Gneistar. Og Havet kveder sitt tunge Kvad. ‒ ‒ Sigler so Skipet ein Haustadag.

Ho laut honom sleppa or Famnen. Soli ho fell paa hans ljose Drag, der han helsande vinkar fraa Stamnen. Og Havet kveder sitt tunge Kvad.

Og Segli dei sviv inn i Solaglad og kverv alt med Dagen under. Kalde Skyer i staalblaa Rad hopast um stokkutte Stunder,

og Havet kveder sitt tunge Kvad. November-Stormen med Brak og Brus vaknar og valdar paa Havet. Skipet gjeng under med Mann og Mus

og verte i Nordsjøn begravet, og Havet kveder sitt tunge Kvad. Vonlaus gjeng Arna i Driv paa Knatt, og vitlaus ho vimrar ved Stupet.

Kastar seg ut so ei Vinternatt og finn si Grav nedi Djupet. Og Havet kveder sitt tunge Kvad.