Storskrida

Det dyner i Fjell, og det ljomar i Hamrar, og Utburd Røyster i Natti jamrar.

Det uler so ilt ned paa Daudmanns-Skjeret ‒ det løyser med Veret, det løyser med Veret

‒ no ryner visst Storskrida Og skræmd vimrar Lyden; kvart Andlit er bleikt, og Ljosi av dirrande

hender vert kveikt. Dei ser paa kvarandre med isande Fæle, og mist heve modige

Menner sitt Mæle. For no ryner Storskrida laus! Det turar og durar, det knakar og knest,

det ramlar og skramlar, det brakar og brest, det buldrar og baldrar og dundrar og glamrar

som skakande Jordskjelv og klovnande Hamrar. For no er ho, Storskrida, laus. Som Skuggar sit Folket

og skjelv i sin Vande, og Strupen er strypt, so med Naud dei fær ande. Gud naade no kvar,

som med hjartelaust Mod hev dreve si Mylna med Menneskje-Blod! For no er ho, Storskrida, laus.

‒ Det ljosnar av Dag, og den Bergtroll-Song han er no endeleg tagna eingong.

Og vaagar seg Folket te glytta or Reir; men daa er der ingen Grannegard meir.

For no heve Storskrida gjengje.