Du rann upp millom Ur og Stein,
der Havet durar paa,
og Vinden kvein, og Himlen grein,
og Stova ho var graa.
Men lell du voks deg stor og fjaag
der paa den harde Gard,
og gamle Norge sjelda saag
so væn ein Kjempekar.
Og fritt du voks forutan Bok,
du las i Hav og Sky,
so stundom du til Graaten tok,
men helst til Laatt og Gny.
Din Hug han var so braa som Brand,
og Syner kjem og gjeng –
snart slo ho ut, di Kunstnar-And,
sin kvite Svaneveng.
Den norske Kunst maa slita kvast
og tæra eigen Merg
og bita seg som Blaaskjæl fast
inn til det nakne Berg.
Men du var eldfrisk i di Traa
og tok med Lyst ein Tørn
og storma fram og brumla paa
og var ein ærleg Bjørn.
Og her i Landet er det slik,
at alt skal vera graatt,
og Gledurre dei ligger Lik,
dei døyvest Lyst og Laatt.
Men gjenom Gru og Vaade-Ver
og gjenom Sukk og Sut,
me høyrer tidt, kor friskt du lær,
du djerve Lister-Gut.
No er du slokna, Fagna-Mann,
midt i din Vinneskap.
Og her er Sorg i Norges Land
ved dette Sôone-Tap!
Du stod so urædd, rak og bein
iblant so mange Smaa,
di er du verd din Minnestein,
og honom vil du faa.