No kjeme Fuglarne

No kjeme Fuglarne, no er det Vaar ‒ d' er Slut med den tungsame Vetter! Varm stig Soli og valdar og raar. Det tinar, det gror, og det spretter.

Fort utor Dumba og Stova trong og midt uti Vaaren, som bragar! Fuglarne kvittrar sin glade Song fraa Hus og fraa Skog og fraa Hagar.

Slepte er ut baade Hest og Kyr, av Lamb alle Vollarne lyser. Det rautar og jermar og er slikt Styr, det hoppar og dansar og dyser.

Komne er Fuglarne, no er det Vaar! Dei myrke Næter er daude. Soli reikar med Straale-Haar der burtyver Skyheimar raude.

Livnar slik Frygd inni Bringa mi ‒ aa, Livet bryt Stengsla og Laasen! Kjenner so vel, eg maa av og fri til Ragnhild, som trallar paa Aasen.

Veit, ho vil svara meg utan Treg. Det floknar ihop i min Skalle: Alle Gjentur vil hava meg, og eg vil helst hava dei alle!