Mild som ein Salmetone
sviv du meg ofta ved,
du djupe, hugfine Kvinna,
og fyller med sorgblid Fred.
Blid som ein Herrens Engel,
i Ljosens salige Skrud,
vitjar du Heimen, den gamle,
mi aovlidne Ungdoms Bruad.
yr som ein Foss um Vaaren,
sulka av Giyrma og sord.
storma fraa ville Fjelle
eg ned i den logne Fjord.
Det var som det gleim og susa
ikring deg ein Ljosens Her ‒
Vern mot mi eigi Villa
so vilde eg finna der.
Det var som dei vonde Vette
i Hugen min dovna av;
for ljost du log meg i Mote
som Sol or eit Morgonhav. ‒ ‒
For varm for mitt Himmel-Leite
og fin so var du, mitt Viv!
Stormarne isa deg gjenom,
og Hav-Matti tok ditt Liv.
Yver ditt bleiknande Andlit
spela seg Smil og Ljos,
framfor dei brestande Augo
opna seg Mæla sin Os.
No er det stusslegt i Stova,
einsleg eg sit ved mitt Bord.
Barne, han Vesle i Vogga,
vaknar og ropar paa Mor.
Han græt, han kan ikkje skyna,
du ikkje ved Vogga sit.
Tarv han, som Straae til Soli,
so saart til ditt Atterlit.
“Mor, koi vil du kje homa!”
Han ropar og ropar ditt Namn.
“Vesling, nei aldri i Live
meir femner deg Moderfamn.”
Den gramme, snoydande Hausterr
muyrkjer igjenom mitt Blod,
Dauden med Knokehandi
han heve rort ved mitt Mod.
Gleda er ryr som Vaaren
og dalar med Vaarsoli bjart;
ho gløyper os, skume Natti,
ho kjem so stumande svart.