Eg leid so vondt, eg svalt og fraus,
som Barn i trange Kaar.
Eg vaksen vart og reiv meg laus,
för vida mange Aar.
Men altid, naar mitt harde Land
steig upp med Fjellbrun blaa,
eg kjende det i Bringa brann,
glad laut eg graata daa.
So mangteit framandt Land eg saag.
Det drustelegt og rikt
og fint og fagert fyr meg laag
som Æventyr og Dikt.
Men aldri nokongong so glad
eg var og sæl og fjaag,
som naar dei Graasteinsfjell i Rad
paa Noregs Strand eg saag.
Derinne millom Berg og Ur
vaar vesle Stova stod.
Vel var det ringt det litle Bur;
men lell er Heimen god
Der Far og Mor sin Sveite rann
i stendigt Slæp og Træl.
I Stræv og Strid fyr dette Land
eg og vil vera sæl.
Det ljomad millom desse Berg
av Feders sterke Ferd.
Dei Menn med Mandom og med Merg
her deira Liv fekk Verd.
Her livde dei i Sorg, i Frygd,
til Leiken dovnad av.
Og her dei fann den sidste Trygd
‒ si gode, logne Grav.
Mitt Land! Eg gjev med hugheilt Mod
alt det, som heiter mitt,
min Sveite og mitt friske Blod,
sjaa, det er alting ditt!
So sælt eingong fyr sliten Mann
aa sova i di Jord!
Gud evigt signe Noregs Land!
Det er mitt sidste Ord.