Under det torvtakte Stovetak
Læraren skular i Ro og Mak,
og trygge so sit dei der inne.
Men Stormen vaknar med harde Skak,
og Havet velter med Torebrak
mot Land i eit Eitre-Sinne.
Himmelen myrknar av Rennefok,
Sjoen han er snart eit einaste Rôk
og Lufti ein einaste Kave.
Og Andliti folnar som Grase i Skaar,
og Augo stirer som opne Saar
ut mot det gløypande Have.
Han gløymer si Pretta, den ferme Gut,
og tenkjer paa Far sin med Bringe-Sut,
Smaagjenta sit løyner si Taara.
Og Augo vender seg smaatt um Senn
burt imot Ruta, og Barmarne brenn:
“Han Far ‒ no er han i Faare!”
Læraren tagall paa Benken sit
med Boki ihoplagd ‒ han skifter Lit:
“Vaarherre sjaa til oss i Naade.”
Daatteleg skjer der i livskræmde Skrik,
og rapp som eit Lyn byks han upp fraa si Bri
for dette var Sjofolk i Vaade!
Han flotar ein Baat og flyg i med eit Hopp.
snart ser ein hans Koll millom Baaretopp,
og Staal so hev han i Handi.
Men Storskavlen reiser seg morsk paa Hav
og kastar dei alle i Dypti si Grav:
med' Kvendi stend naamne paa Strandi.