Her ligg dei daude i Rast og Rad, og stilt dei røytest og rotnar, det gliser Beingrind ved Beingrind fram, og jamt dei ulnar og blotnar.
Og Hanen gjæl uppaa Kyrkjetaarn. Den gamle Ætti med alt sitt Staak og Kravl yver Livsens Bakkar ‒ ‒ her ligg ho tagall med Mold i Munn
til Føda aat Mol og Makkar. Og Hanen gjæl etter feige Folk. Den lystuge søv hjaa sin glade Ven ‒ no er det so lite Gaman.
Uven ligg attmed Uven i Ro, Dauden han lagde dei saman. Og Hanen glæl etter feige Folk. Her søv han, Guten, som sveik si Møy,
og lite so er han kaat. Ho kviler, Gjenta hans, lika ved, tagna er Gleda og Graat. Og Hanen gjæl etter feige Folk.
Visna er alle dei hykla Smil og folna det falske Skin. Skoltar ligg attmed Skoltar i Rad med tome Augo og grin.
Og Hanen gjæl etter feige Folk. Rikingen, han som hev panta og pint og okra og skinna og brynt – Knokarne raknar og skyrnar no
og evlar kje meir telja Mynt. Og Hanen gjæl etter feige Folk. Flaaaren søv hjaa sin nækte Bror. og no er dei like rike,
dei møyrnar og morknar i same Jord, og baae so er dei like. Og Hanen gjæl etter feige Folk. Her maa dei alle luta seg ned
og gaa gjenom laage Dør den fine og kaute Frua ‒ no hev ho mist sine Fjør. Og Hanen gjæl etter feige Folk.
Ungdomen vandrar med Lyst og Laatt og lyfter so hægt sin Skalle, Gamlingen hinkrar med lutande Rygg og hit so stemner dei alle.
Og ingen veit, kvar den Feige flakkar. ‒ ‒ Dagen skin yver Daude-Heimen, og rodande Rosor blømer ‒ det tevjar Naaluft av altihop,
og fraa eg med Fela rømer. Og ingen veit, kvar den Feige flakkar. Natti er Herre i Daude-heimen alt millom Krossar paa Haugo.
Myrkre siter og lurer løynskt og stirer med Ule-Augo. Og ingen veit, kvar den Feige flakkar. Og Hanen riktar paa Kyrkjetaarn,
han gjæl etter Feigd og Lik. Og livskræmd flyr eg til Hus og Ljos og kjøver eit Rædsle-Skrik. Og ingen veit, kvar den Feige flakkar.
Cookies on Poetry Cove