Og Soli sloknar i sitt Blod,
og Himmelen er raud,
og Havet er den logne Flod,
og Stormen han er daud.
Og Dagen lakkar fort og gjeng,
den hugnasame Gjest,
og Natti paa sin svarte Veng
ho sviver ut mot Vest.
Og Skipet vaart paa blanke Hav
det duvar upp og ned,
og kvite Segl seg speglar av
nedi den djupe Fred.
Men meir og meir vert Ljoset bleikt,
det myrknar smaatt um Senn,
og Stjerna vert ved Stjerna kveikt
der uppi Himlens Grend.
Og Jordi kverv og undan driv
i dette Natte-Bil.
No er det berre evigt Liv
og berre Himmel til.
I Aust og Vest, i Nord og Sud,
i Upp og so i Ned
der er det berre Gud og Gud
og berre Togn og Fred.
Og Kvelven er so stjernefnull
– aa nei for Straale-Bragd!
Og inn med skire Sylv og Gull
er heile Himlen lagd.
Det logar sterkt, det lyser lint
paa Grunnen myrke-blaa,
og Vetterbrauti skimrar fint,
den Englevegen haag.
Og Maanen stig or Straale-Grav
og legg ei fager Bru
av Glim og Glitter yver Hav –
ei Gata inn til Gud.
Eg sukkar tidt og er so saar
av Sorg og harde Band –
Den sæle Himmel-Vegen gaar
eingong mi løyste And.