Da du kom inn i Stova,
der vart med eitt so ljost,
og Hjartat byrjad klappa
so sterkt inn i mitt Brjost.
Eg vart so mjuk i Hugen,
eg gløymde vera hard.
Og fraa den Tid eg lærde
aa lyda Mor og Far.
Me kom ilag paa Skulen
og var einannan nær.
Daa sit eg midt mot Soli,
og Augo ned eg slær.
Der kvelvest i min Tanke
ein Stjerne-Himmel bjart.
Og fraa. den Tid i Boki
den hævaste eg vart.
Ditt Plagg, som hang i Svali,
eg strauk, naar du var vekk.
Daa sillrar fagre Tonar
og gjenom Blodet gjekk.
Din Laup imillom hine
som Glimesteinen var.
Og honom eg aavundad,
avdi du honom bar.
Eg gjekk kvar Kveld paa Aasen,
din Heim eg maatte sjaa.
Der skar eg meg ei Fløyta,
eg sat og spelad paa.
Men sjelda nokor Fela
so gyllne Traadar spann
av hjarteløynde Tonar
til Kvinna fraa ein Mann.
Det er no længje sidan ‒
kor Aari leid og skreid!
Enn fraa ditt Solskins Andlit
fell Ljos nedpaa mi Leid.
Du var min fyrste Kjærleik,
min sidste um ein vil;
for seinare kom Syndi
og sulkad honom til!