Det aukar paa med Vinden no!
Eg fær slik Hjarteverk.
Eg hev kje Rast, eg hev kje Ro.
Han vert deim snart for sterk.
Nei, det so reint uvislegt var,
‒ kor ein kan fara aat!
at litle Hans, so ung ein Kar,
sku styra Fiskarbaat.
Det aukar paa, det aukar paa!
Ned mot det kvite Driv
søkk Soli raud som Blod aa sjaa.
No leitar det paa Liv!
Mitt Blod hev fengje fyrr ein Kvekk.
Gud trøyste meg fyr Hans!
Ifjor kom Rolf, min eldste, vekk
og dreiv som Lik tillands.
Nei høyr paa denne Uveirstaatt!
Det dundrar som ei Fonn.
Og no kjem Kveld og Kaven braadt.
Spring ut og gløse Bonn!
Visst er dei vonde Vette løyst.
Det skrik med Vaade-Maal,
Og Havet hyler med ei Røyst.
som krever Manna-Saal.
Det ringjer meg fyr Øyro ilt
som Klokkur yver Grav.
Aa Gud, lat ingen fara villt,
som bliv inatt paa Hav!
Men ver meg god og Øyro laan
og berg min Augnestein!
Du veit, han er min sidste Son
og slik ein Muna-Svein.