Han stod der uppe paa Høgdi og saag
med Ango tunge av Sorg.
Byen, som fager der nede laag
med Hus og med Borg attmed Borg.
Og bjart det blenkjer i Solarfall
Tempelets gyllne Torn ‒
eit manande Minne um Herrens Kall
for alle Israels Born.
Men vinglande Menner der nede fôr
so blinde si Faavits Ferd
og streid og kivde um berre Ord
og det, som hev mindre Verd.
Det arme Folk utan Hyrding skjelv;
men der inni Templet aat Gud
Mennerne sit under heilag Kvelv
med Tankar fraa Høkar-Bud.
Der stig uti Havet ei Toresky
og veks seg stor paa si Ferd.
Han gaar utav Vaapen Glam og Gny
og kvasse Lyn utav Sverd.
Ei Krigshær nærma seg Stamn i Stamn,
so Skovlarne fossa og valt.
Han øygna Gribbar og Ørn og Ramn
aa krinsa i Lufti alt.
Han saag den veksande Uvers Flod,
som hang yver kvar den Sjæl ‒
han saag Jerusalem flyta i Blod
og Ungdomen seld som Træl!
Daa bløder hans Hjarta, heitt vert hans Blod,
og stride renn Taarurne ned:
«Aa dersom du endaa idag forstod
din eigen Bate og Fred!
Kor gjerna eg daa skulde gjæta deg
og varda med heilag Makt;
men aldri so vilde du mæta meg,
du vrakar mi Vern og Vakt!
Aa kunde de berre staa samde ilag
og trufaste Herd attmed Herd!
Det Folk, som stend einigt paa Faarens Dag
‒ det Folk svingar Herrens Sverd!»