Og Presten kjem lutande Dyrri inn.
Den unge Kona vert fraa seg
Og kvit som eit Lakan vert Gamlemors Kinn:
Kva heve hans Ærend vel paa seg?
Han trivlad og stotad; men fast han stod,
med Rørsla si kan han kje raade:
“Vorherre han gje dykk eit tolugt Mod ‒ ‒”
“Han Arne er død!” ankar baade.
Og Kona gret stilt; berre Ryggen skolv,
der bøygd ho laag framyver Bordet.
Med sorgsprengde Augo ser Gamla mot Golv
og fyre seg fær ho kje Ordet.
“Kor gjekk det daa til?” ‒ “Jau ei stormall natt
i Nordsjøn so var dei med Briggen.
Sjølv andre han Arne i Havet datt
fraa Merset, eg trur, elder Riggen ‒ ‒”
Stilt vert der i Stova ei liti Rid.
Kvar høyrer sitt Hjarta aa klappa.
Og Veslegut vaknar i Vogga blid
og ropar, som jamt han plar: Pappa!
Daa løysest Taara hjaa Gamlemor,
og lydbær vert Graaten aat Enkja.
Presten han trøyster med milde Ord,
men faafengt, som vel ein kan tenkja.
‒ ‒ Og stormar dei Smaabonn med Laatt og Rop
inn Dyrri ‒ set Huset paa Ende.
‒ ‒ Men snart so tagnar den glade Hop
og graatande dreg seg attende.
Det er slik ein Jammer, det er slik ein Sut
og hjartesaar Sorg paa deim alle.
Den eine Veggen er dotten ut,
og inn blæse Vinden den kalde.