Baaten vaar glid yver blanke Sjo inn imillom Fjelli ved ei Furu-Mo;
Lufti er lett, Kvelden linn og god, Soli gyllar alle Varar. Gjenta mi eg ror
heim med lettan Aar, upp ho heve løyst sitt rike, brune Haar, fagert ho kved
med Røysti varm og klaar, yver alle Berg det svarar. Baarekyss mot Sumar-Strender. Spel og Leik i Barm og Blod.
Rauds Munn og mjuke Hender, Hjarta fullt og heitt som Glod. Haullar, lullar Tonar sæle, bragar Kinn og Auga,
mullar, sullar djupe Mæle millom Berg og Haugar. Tonarne sviv og Tonarne gjeng,
hoppar og sprett liksom Klunk paa Streng, leikar seg lett som ein Svaleveng,
sillrar ned som Regn paa Engjer. Innan or Berget høyrest ein Dur, han er so tung,
og han er so stur; Folket, som nedi Hangarne bur, rører sine djupe Strengjer:
«Inni Dulde-Heimen svarte hev me lengta Tusund Aar, drøymt um Dagens Ljos, det bjarte, sukka etter Soli klaar.
Men me visnar, og me veiknar, her i Natt me starvar, Voni altid kverv og bleiknar ‒ Dag me aldri arva.»
Soli i Sky herleg dalar ned, blaaraudt er dei farga Tind og Berge-Led,
og det er ei Hægtid, og det er ein Fred no utyver Verdi vide. Natti stig or Hav,
klædd i Kaapa blaa, sviv med Sovedrykken rundt til alle Smaa – alle trøytte Folk
ei Stund fær somna fraa all si Sut og all si Kvide. «Stengde inn i svarte Eimen hev me sukka all vaar Tid,
lengta upp mot Solskins Heimen, upp mot Dagen blaa og blid. Men i kalde, kvevne Haugo faafengt maa me stunda,
aldri fæer me lukka Augo, aldri kan me blunda.» Gjeng me iland l uppi Skoga-Hamn,
legg oss der og kviler sæle Famn i Famn, medan søtt me kviskrar paa einannans Namn,
og den Lufti ljuvleg angar. Livet er so vænt, og Livet er so stort – – Livet er ein Draum,
avdi det er so kort, vil ein rett det femna flyr det undan fort, og som Skuggen ein det fangar.
Elvi sukkar, Fossen brusar, Himlen sprikjer logn og ljos, løynt igjenom Natti susar djupe Dur fraa Æve-Os.
Haullar, lullar døyvde Kvæde, Allnaturi andar, mullar, sullar Sorg og Glede i ein Tone blanda.
Cookies on Poetry Cove