I Flesk eg var
so forlivande glad!
Eg svalt og puggad
i Bøker store
mange Åar
i vaar Hovudstad
for aa faa Flesk
eingong paa Borde.
Men daa eg hadde
studert meg fram
til Skinka paa Borde
med Øl og Dram,
so skrik dei lærde i Kor:
Trikiner!
Ho Hilda er glad
og væn som ein Vaar.
Min Hug heng fast
i det gyllne Haar.
Ho Hilda er ljos
som ein Jonsok-Dag,
ho hektar meg fast
med sitt Augne-Lag.
Med henne som Kona
ved Fleske-Bord
skulde her verta
ein Himmel paa Jord!
Men høgt ho sviv
som ei Sol paa sin Veg ‒
so høgt, at visst aldri
ho ansar meg.
Jau, so kjem eg heimatt
birren og flink
med Duskehuva
so halvt paa Sneid,
og alle Gjentur,
i Bygdi beid,
ringar meg inne
med varme Blink.
I Bjørka-Skogen
ei Middags Stund
Hilda ho byd meg
sin raude Munn,
daa skrik dei Fugle i Kor:
Bakterier!
Ho Hilda og eg
me var vortne eitt;
me hadde det heitt,
og me livde feitt.
Dei Griser, me aatt
‒ dei Bvin til Dyr ‒
selde me alle
og køypte oss Kyr.
No liver me romt
i Rjome og Mjelk,
me æt og me drikk
men so ropar han Shmelch:
Sjaa etter, so finn de
Bakterier!
Ved Borde med
Mikroskop me sit,
og hugnalaust baade
til Maten naskar.
Vaagar me stundom
aa ta oss ein Bit,
me tykjer, at stygge
Troll me knaskar.
Ho Hilda vert mager,
og eg er arg,
eg minnest den Tid,
eg aat som ein Varg
‒ og bannar Trikiner, Schmelch og Bakterier!