Eg lutar meg yver den logne Aa,
det er ved Midnettes Tider,
og djupt der nede eg Himlen kan sjaa,
der Maanen i Ljosskyer glider.
Og Lomen uler so ilt uti Havet.
Og Vatnet bivrar som darrande Streng
og snur paa sitt Gullhaar og glimer;
det glimtar av gyllande Fluge-Veng
og kling, som naar Sylvklokkur kimer.
Og Lomen o. s. v.
Og sælt der nede dei blaanar fram
Edens dei draumfagre Dalar,
Floret ligg regnbogebjart yver Tram
og Frygd gjenom Skogarne hjalar.
Og Lomen o. s. v.
Og Havet murlar med sorgtung Marm
og ruggar dei djupe Straumar
og gufsar innyver Folket sin Harm
og tyngjer med svarte Draumar.
Og Lomen o. s. v.
Eg skodar nedi den logne Aa
– eg skodar og set i eit Skrik.
Paa grunne Botn fær eg Anga paa
eit skamraska Barne-Lik.
Og Lomen uler so ilt uti Havet.