At vandre ud en Sommerdag,
det er en herlig Skolesag, –
en herlig Sag.
Derude staar en Læresal
med hvælvet Loft og vid Portal,
og Mestere i Tusental
har sendt os sit Kald, –
har alle sendt os Kald.
Og svigtes ei vor Skolepligt,
da lærer vi et herligt Digt, –
et herligt Digt.
Hver Mester paa sit Billedsprog
oplader os Naturens Bog,
saa hver en liden Skolepog
blir from, ferm og klog,
ja ferm og from og klog.
Skovstjernen ser i Sjæl os ind,
Linnæa byder os sit Spind, –
sit fine Spind.
Og Trostens Sang og Finkens Slag
og Furukronens brede Flag –
i Solskin selv med Alvorsdrag –
omsuser vor Dag, –
ja suser om vor Dag.
Men hist i Blomstring Granen staar;
der bygger vi vor egen Gaard, –
vor egen Gaard.
Saa slaar det store Frikvarter,
og Mor med Nisten til os ser,
og Hjemmet møder Skolen her
i Glædesfærd, –
i kjærlig Glædesfærd.
I Skolens Arbeid, Hjemmets Fred,
i al Naturen straaler ned
Guds Kjærlighed.
Naar derfor Jublen bryder ud,
den bærer gjennem Skoven Bud,
at Barnemunde priser Gud,
vor Barndoms Gud, –
vor lyse Barndoms Gud.