Ve! om ej Norges frie Flag
har Samlingsmagt som før,
om Troen paa dets Fremtids Dag
i modløs Tvil hendør!
om det med Vaaren i sin Sjæl
ej hævder selv sin Ret
til fri Udvikling – fuld og hel,
men gaar af Tvilen træt!
Ve, om dets stolte Mindesang,
dets Sagas Fremtidskrav
ej finder i vort Hjerte Klang,
om vi ej gløder af
hin Tanke, som sin Vigselsdaab
tog, sejrende og sterk,
i Hafersfjord og brandt af Haab,
gjenfødt paa Eidsvolds Verk.
Thi Samlingstanken – hin, som brandt
i Haralds Pandehvælv
og kjækt brød frem og modig vandt,
den maa vi tænke selv
kun længer frem og mere stor
til Sejr – om ej ved Staal;
thi Slaget hist i Hafersfjord
er Vink mod større Maal.
Thi da er Norge først blet et,
da er vi først et Folk,
naar vi vor Enhedstanke ret
forstaar og er dens Tolk.
Først naar vort Fædrelands Natur
i Folkets Aand er fri
og er forklaret i Kultur,
er Haralds Verk forbi.
Og om og faa vi er er vi
imod os selv kun tro,
saa skal vor Fremtid sterk og fri
ved Sagas Kilder gro
og blomstre fager som en Vaar
paa vore Fædres Grav;
thi da med Livets Ret vi staar,
en fuld Udviklings Krav!