D'er Haust. Det ruskar ute
med Regn og kalde Vind.
Smaafualen flyg mot Rute
og vilde gjerne inn.
Men under Omnen god,
der ligg paa Sekke-Pute
han gamle Mons i Ro.
Der ligg han trygg og drøymer
og blinkar stilt og smaatt
og alt i Verdi gløymer
og hev det varmt og godt.
Og seier ingen Ting,
men liksom inn seg gøymer
med Rova sveipt i Kring.
Som Silke-Nøste fine
han ligg i mjuke Skinn
med Svevn i kvar den Mine
og alle Kløer inn.
Og alyrer likesæl
med kloke Augo sine
og murrar smaatt og mêl.
Skal vita kor du vankar
i blide Draumar no?
Kann henda dine Tankar
seg svæver linnt til Ro
i gamal Minne-Krins,
som stilt i Hop seg sankar
fraa den Tid, du var Prins?
Venaste Prins i Verdi
du gjekk i Skogen grøn
med Gullhaar yver Herdi
og ung og keik og kjøn
og tenkte paa den Møy,
som gjekk og henta Bæri
so vide under Øy.
Daa kom den Trollheks blide
med Sving og Sveiv og Svins
fraa Trolleheimen vide
og saag den vene Prins.
Men skræmd han fraa ho skvatt.
Daa las ho Trollbøn stride
og gjorde han til Katt.
Sidan so vidt han flakkar
igjenom Skog og Skar,
langt yver Berg og Bakkar
og kjem til okkons Gard.
Her kan i Ro han døy.
Her vil han kvila, Stakkar,
og tenkja paa den Møy.
Aa hu! det ruskar ute
med Regnvind sur og graa;
Smaafuglen flyg mot Rute
og liksom bankar paa.
Men under Omnen god
du Mons paa Sekke-Pute
skal drøyma lognt i Ro.