Ho er mager og myrk og mjaa
med brune og reine Drag
og Augo djupe og graa'
og stilslegt, drømande Lag.
Det er som det halvt um halvt
laag ein Svevn vver heile ho;
i Rørsle, Tale og alt
ho hev denne døyvde Ro.
Under Panna fager, men laag
lyser Augo som bak ein Eim;
det er fom dei stirande saag
langt inn i ein annan Heim.
Ho gjeng aat fin Omnskraabenk
og sét seg, men veit det knapt,
og tek denne Mjølkeskjenk,
og sit der roleg fortapt.
Berre Barmen gjeng sprengd og tung,
og det bivrar um Munnen bleik.
Ho er skjelvande sped og veik,
midt i det ho er ven og ung.