Du surlande Bekk, du kurlande Bekk, her ligg du og kosar deg varm og klaar. Og speglar deg rein
og glid yver Stein og sullar so godt og mullar so smaatt og glitrar i Soli med mjuke Baar'.
‒ Aa, her vil eg kvila, kvila. Du tiklande Bekk, du siklande Bekk, her gjeng du so glad i den ljose Li.
Med Klunk og med Klukk, med Song og med Sukk, med Sus og med Dus gjenom lauvbygt Hus,
med underlegt Svall og med Svæving blid. ‒ Aa, her vil eg drøyma, drøyma. Du hullande Bekk, du sullande Bekk,
her fekk du Seng under Mosen mjuk. Her drøymer du kurt og gløymer deg burt og kviskrar og kved
i den store Fred med Svaling for Hugsott og Lengting sjuk. ‒ Aa, her vil eg minnast, minnast. Du vildrande Bekk,
du sildrande Bekk, kva tenkte du alt paa din lange Veg? Gjenom aude Rom? millom Busk og Blom?
Naar i Jord du smatt, naar du fann deg att? Tru nokon du saag so eismal som eg. ‒ Aa, her vil eg gløyma, gløyma.
Du tislande Bekk, du rislande Bekk, du leikar i Lund, du sullar i Ro. Og smiler mot Sol
og lær i ditt Skjol og vandrar so langt og lærer so mangt . . . aa syng kje um det, som eg tenkjer no.
‒ Aa, lat meg faa blunda, blunda. ‒ ‒ ‒ ‒ ‒ ‒ ‒ ‒ ‒ ‒ ‒ ‒ Mjukt som i Graat tonar Harpelaat,
lokkar lett og lind lifjom Sumarvind; voggar seg blid, strøymer sterk og fri,
svævest av i Draum og Stille; vaknar so spakt, velter fram med Magt; brusar upp i Brand
liksom Marm ved Strand; søtt som i Blund ftig ein fager Lund elskhugsvarm, med sorglid Trille . . .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Med Lauv um myrke Haar, som fløymer ned, med Sylgjebivr um fine fulle Barmar, med Sylvband breide um dei brune Armar,
stend Huldri under gulnad Bjørk og kved. “Du skal kje graata, for din Gut deg sveik, og ikkje gaa med desse saare Tankar; han minnest deg so tidt, der no han vankar,
og tregar sorgfull, for han var so veik. Um tapt er tapt, so kan det atter vinnast; paa fagre Solfjell skal de eingong finnast. Men den, som sjølv si Sorg med Saknad bar,
og veit for Hjarta saart i Lengt maa kvida, og veit kor jeint den lange Dag vil lida, ‒ daa maa du inkje lenger vera hard. Naar tidt i Li du høyrde Strengjer laata,
det er ein Ven, som etter deg maa graata. Han vil deg væl, min gjæve, unge Bror, og Kveld og Nott hans Song i Skogen klagar, og huglaus vildrar han dei vonde Dagar
og søkjer deg med Lengt og linde Ord. Du maa kje kald og svarlaus burt deg vrida, men tenkja mjukt um den, som so maa lida. Naar Vinterstjerna fyrste Gong seg ter,
daa held me Fyre-Jol paa Firkam haage; daa vert du lyft av dei, du inkje ser; men ver kje rædd; dei er deg alle fjaage. Der fær du sjaa, det ingen veit i Bygderne,
og den du finn, som dreg deg heim av Høgderne.” Ho blaanar burt og kverv i Skogen djupe; Haugtussa vaknar av fin halve Blund, og tottest timja i den same Stund
som brune, snare Vengtak av ei Rjupe. Som klumsa stirer ho med Auga drøymt. Alt det, ho hugsa fyrr, det hev ho gløymt.
Cookies on Poetry Cove