Sunnan Regn, Sumar-Regn droplar lint fraa Iettslørd Himmel, svalar sælt den svidde ufti, doggar mjukt dei brende Bakkar.
Drys og droplar godt og lengje, lækjer Jordi, laugar Vaaren, held so etter velgjort Arbeid mildt og rolegt upp mot Kvelden.
Og det opnar seg og andar, Blom og Blad og alt som lever, Stylf og Straa og friske Lyngtopp, Pors og Brisk og beiske Triblad.
Andar ut si varme Sæle i dei tusund, tusund Augar, tusund friske, fine Augar, ‒ til som Balsam Lufti fløymer.
Og ein Klaar-Eim sveiper Jordi, Eim av Livsens Elsk og Yljing som det lette Slør um brune runde, kjælne Brurebarmar.
Veslemøy med stille Buskap driv imillom Rundehaugar nord ikring den svarte Tjønni, som gror att med Myr og Mose.
Faarleg er den Hengje-Dinsa klædd med Bær-taag og med Myrull; ned-paa svarte Evjebotnen søv ein Lyngorm lang og diger.
Men i Bakken Fee beiter, nippar av den unge Lyngtopp; Lammi dansar rundt ikringum; søkjer so si Mor og pattar.
Og som skire Sumarkvelden legg seg mjuk um alle Markjer, og den ljose, varme Kveld-røyk hilorar alt i Dis og Dimme, ‒
daa sin Bunding burt ho gløymer, Veslemøy, der still ho vankar, og i tankelause Tankar sig ho av og ser og drøymer;
ser det livna under Leite, ser det vakna millom Steinar, ser paa hulde Aaker-Reinar fager Bøling søkja Beite.
Haugmøy i den blaae Stakken, prydd um Barm med Sylvlauv fine, sit paa Tuva under Bakken og straar Salt aat Kyrne fine.
So ho reiser seg og lokkar, Haaret fløymer yver Herdi; – Bøling vent i Rad seg flokkar, og mot Fjelle rekkjer Ferdi.
Ku for Ku, og gamle Dimmeld, Stuten stor, som etter ruggar, synest fom ei Rad av Skuggar mot den ljose Nordan-Himmel.
Ut er slokna Avdagselden; graae folnar alle Skyer. Verdi ligg i Draum og lyer, og det gjeng som Song i Kvelden.
Langt det vart aat dykk og meg inn-um Heime-Helle; no aat Sumarstøl me dreg under Skarefjelle.
Kom no, kom no, Kyri mi! Svalt det er i Skare-Li. Ku-saata! Ku-saata!
I Liderne Lur skal laata. Kom Kyri! Kom Dyri! Kom Dimmeld og Dros,
fom Randeliros, um Kveld! Under Nordan-Aas er godt, inn-i Huldre-Hagen.
Lang er der den logne Nott, stutt er Solbrandsdagen. Og i Berget svalt og stilt er der Livd mot olmt og illt.
Og naar Skodda sig um Aas og kvar Solglytt jagar, driv me rundt paa Dille-Raas og hev gode Dagar.
Søy og Skodde vver Li, ‒ daa er Huldri trygg og fri. Ofte daa i svale Kveld Trollgut for meg giljar,
lovar meg sitt heile Fjell, um eg er til Viljar. Men so faatt eg fagnast fan med det tunge Troll til Mann.
Huldri gjeng i harme Sut, maa i Elskhug brenna til den ljose Dagsens Gut, som ho ei fær kjenna.
Gjerne bytt' eg Ham og Haatt, um med han eg fekk det godt. Soli stig og Soli gjeng, Vinter kjem og lakkar;
utan Ven og Brureseng Huldri veglaus flakkar. Lei er lange Lengtings Brand; aldri kjem den ljose Mann.
Ku-saata! Ku-saata! I Liderne Lur skal laata. Kom Kyri!
Kom Dyri! Kom vanka med meg den villande Veg um Kveld!
Cookies on Poetry Cove