Tungt dónar det ute og bryt og brakar og myrknar med Tjukkne og Kave. Det gyv yver Heiar, og Isar knakar, og Tordøn rullar fraa Have.
Dei løyste Magter um Jord seg trengjer, og Stormen velter, og Frosten sprengjer og Lei og Le vil driva ned,
og alle Vegar seg stengjer. Og Vargarne gøyr i dei høge Urer med Blodskum um blaanande Tenner; og Nøkken i Os under Isen lurer;
fraa Grenderne Naalugt han kjenner. Og Havdraug bleik gjenom Rôke luvar og skrik i Stormen og hæ'r og huar og lær so kaldt;
no fær han alt! Med Eik seg Marstrandi bruar. Og Himmel og Hei og dei graae Knausar gjeng saman i Gôv og i Skodde.
Det ramlar i Berg og i høge Hausar, det kokar um Baae og Odde. Dei løyste Magter vil Verdi øyda og alting riva og alting snøyda;
og alt, som kryr, seg saman tyr: skal Live slokna og døya? Ho ligg og vimrar og illt seg ber
og stirer mot graae Rute; det er dei fæle Risar, ho ser, som tumlar i Skoddi ute. Ho skjelv paa si Sengjepute.
Som Skuggar av Fjell dei ragar ikring og Hovu i Sky maa sløra. Dei Himmel og Hav og alle Ting i Hop vil velta og føra
og saman i Gyrme røra. Ein stend til Live i Havsens Svelg og rotar det upp fraa Grunnen; ein ligg i Nord og blås som ein Belg
med Isgufs or hole Munnen. Slik Gaphals vart aldri funnen. Ein annan stend i ytste Nordvest og dreg inn Skyerne tunge;
ei Gygr gufsar som ho kan beft eit Snøfok or fulle Lunge. So driv ho Vaaren den unge. Paa Skare-Kula under eit Sva,
der Styggedans gjeng i Joli, der sit Trollkjeringar tolv paa Rad og galdrar med Galing hole, skal freista aa sløkkja Soli.
Og fær dei Framgang med denne Sak, so vil desse Risar vinna og five flofna med Skjelv og Skak og siste Dagen sin finna.
Og alt vil daa Isen binda. Men Soli smiler ovanum Sky; ho meiner ho kan det bera; dei naar ikkje upp med fitt Gnaal og Gny :
ho maa vel for høg dei vera. ‒ Men det kan dei aldri læra.
Cookies on Poetry Cove