Lange Tiderne sig og skrid; det gjeng paa Trôt og paa Tjon. Gud hjelpe den, som i Sjælestrid slepper si gode Von!
Vinter ligg yver Verdi aud; han vil seg full' aldri snu. Gud hjelpe den, som i Sjælenaud slepper si gode Tru!
Veslemøy trøytnar i tunge Kav; so stor henne Sorgi veks; ho misser fitt Mod, ho vildrar seg av og gjeng til den blide Heks.
Den blide Heks ho um Notti finn: “Du Heks! No kjem eg til dekk. Eg skal meg skriva i Boki inn; men gjev meg ein Elskhugsdrykk!
Ein Drykk, som Hugen kan venda braadt for min Gut til hans rette Møy! Eg vil han eiga ei einaste Nott og so i Djup-Hølen døy.”
Blidheks myler og hengjer paa Seidkjelen svidd og svart: “he-he, den Vegen det lett vil gaa; men slikt gjer eg aat full' snart.”
Ho drøyper av Horn, ho blandar av Glas med Mumling og mange Læte; ho mengjer Røter og Løyndegras i nordan-rennande Væte.
Kjelen sjoar med Kvink og Klukk, Heksi galdrar og syng: “no syd eg Taarer, no syd eg Sukk, no syd eg den Hjarte-Styng.
Eg syt det kjætande varme Blod, som brenn etter kjælne Gut; eg syd med Galder, eg syd med Glo, eg syd med Eiter og Krut.”
Ho vekkjer Blod av Veslemøys Barm og droplar Droparne tri. Ho tek fin Trollkatt paa hærde Arm og blandar av hans upp-i.
“Eg manar for Svik, eg manar for Mein; eg manar med Maatt og Magne; tri Gonger tri! I Blod og Bein dei falske Hugar tagne!
Eg galdrar for Jon i Skarebrôt, eg galdrar med Sô og Søy; du Drykk! du vende den Hugen kaat til Gislaug, hans rette Møy!”
Kjelen sprutar med Os og Fræs, Eimen stend gul i Tak; Heksi sputtar og blæs og les; det gjeng um Nôverne Brak.
“Tri Gonger tri! I Namn av den, som eig det svarte Velde! Satanas! Satanas! ‒ Hui! Det brenn! ‒ No er de baae selde.” ‒
Heksi lyfter den svidde Hand, og alt er stilt som Grav. Daa kjende Gislaug, at Rædsla vann; det var som ho svimra av.
Alt vingla og vippa og rangt seg vreid; det dansa Golv og Gruve . . . Ho fann seg kje att fyrr langt ut i Hei, paa Sprang yver Stein og Tuve.
Cookies on Poetry Cove