Her gjeng eg rædd i fæle Fjell
med Hugen kvævd og sprengd.
Aa hul Visst aldri ut eg held
aa gaa slik innestengd.
Det legg seg tungt for Barmen trong;
eg fær kje anda ut.
Eg skjelv og tenkjer Gong paa Gong:
han fell, den tunge Nut.
Det stengjer Vegg og Rygg og Kam
for Syn og Sans og Sinn.
Den graae Bergufs skyt seg fram
og vil meg byggja inn.
Her er kje Raad, her er kje Rom,
her er kje Dind og Luft!
Men rundt i Fjelli døyvde Ljom
som Rop fraa Juv og Kluft.
Og um fraa ville Kampe-Hei
eg fæli burt meg snur,
so stengjer paa den andre Lei
den blaae, bratte Ur.
Aa hu! so myrkt og trongt og villt!
Det kolnar meg um Kne.
Og hu, som her er audt og stilt!
Eg er som gravi ned.