Ho ligg um Nott i Benken sin og lyer paa den tunge Vind, som læt og græt um Stova. Og Timar sig so smaatt um Senn.
Ho frys og skjelv og stundom brenn, og aldri fær ho sova. Som so ho ligg der mod og or, det bankar hardt paa Ute-Dør,
og henne just det varar. Ho upp og ut og kring seg ser. Er Folk paa Veg i slikt eit Der ‒ Ho spør, men ingen svarar.
Tri Gonger slik ho fara maa; men inkje Liv der er aa sjaa. Daa maa ho ottast Faare. Ho breier seg i Benken ned,
og so med Munnen att ho bed tri Gonger Fadervaare. Som der ho ligg i Sveitelaug, paa Golve blaanar fram ein Draug,
som upp av Jordi skoten. Han stend og stirer still og kvit. So hinkar han aat Sengi hit; tungt dreg han eine Foten.
Av Rædsla naami ligg ho kald og kjenner seg i Daudmanns Vald, og Halsen inn seg snører. Den daude med sin valne Arm
famlar seg inn aat strøypte Barm og ved det Beinbrôt rører. “D'er mitt, d'er mitt,” han mullar haas; “du braut den sterke Vigsle-Laas
og stal mi Kneskjel-Spilra; kom att, kom att, legg Beine ned; fyrr fær eg ei i Jordi Fred men maa som Dauding vildra.”
Han kverv, og smaatt ho vaknar or og graatande hjaa Gamlemor i Storeseng seg gøymer. Til henne alt ho seia maa.
Daa finn ho Ro, daa ser ho Raad. Og snart i Svevn ho drøymer. Men ute Vinden strøymer.
Cookies on Poetry Cove