Eg sit i Kyrkja som Snikjegjest;
eg gløymer Gudsord og gløymer Prest,
‒ eg arme!
Eg lesser Synd etter Synd paa meg,
sor um eg ein Glimt kunde faa av deg.
Og naar eg ser deg, eg veit meg knapt;
det bløder i Barm; eg er som fortapt
‒ eg arme!
Alt vert for Augo til Glim og Glo,
og Voner vaknar i varme Blod.
Men er du burte, ligg alting audt;
det sloknar i meg og kolnar daudt,
‒ eg arme!
Eg dreg meg heim i Modløyse matt,
og Tankar vildrar som Sky i Natt.
Og ser eg henne, som sit so trygg
langt framme der med fin breide Rygg,
‒ eg arme! ‒
daa veit eg kje meir, kva eg tenkjer paa . . .
Eg skvett og vaknar, naar Folk vil gaa.
‒ Aa, frels oss ifraa det vonde!