Haust

No rullar Have svært mot Land med Skum um skavlande Ryggjer og bryt seg sprengt mot Gydestrand, der berre Vindtroll byggjer.

Og Stormen skrik i ville Gru, der yver Djup han jagar med Fok og Rok um Rev og Flu i desse haust-myrke Dagar.

Eg høyrer den villande Skræmesong av Møy som Brimhesten rider; ho kvad og galdra so mang ein Gong mot Naud og Nedgangs Tider.

Det gjeng som Sorg, det gjeng som Spott, det gjeng um Vaa og Vande; det er den varslande Vildrelaatt, som jagar Liv av Lande.

Og Jordi skjelv i Havsens Marm, der bleik ho frys i sitt Snøyde; det folnar Bø og det kolnar Barm, det vert i Verdi øyde.

Den siste Graa-Gaas strauk mot Sud; tungt under Sky ho kava; alt Liv i Hi og Vinterbu vil ned og burt seg grava.

Lauvsblokka rustnar i livde Lund og ryk av sinom Kviste; det vart so syrgjeleg stutt ei Stund, til ho sitt Unde miste.

Paa Vollen blomde Blomar smaa', so sælt mot Soli nøydde; no er der ingen meir aa sjaa. Dei folna burt og døydde.

So døyr det burt i den unge Barm, so folnar Blom og Blide, naar Saknad sløkkjer Voni varm med Taarer salte og stride.

So døyr det burt, so døyr det ut, mit Liv med alt, det drøymde, naar Elskhug vendest til Harm og Sut, og Guten burt meg gløymde.

No er her sturt, no er her kaldt, og Stad og Stund meg møder; mi svikne Von tok fraa meg alt, og Hjarta svider og bløder.

Og Have rullar svært mot Land, og Regne driv mot Rute; det syng og susar um Gyde-Strand, at no er alting ute.