Fram rid Beingrind paa blakke Kest,
svart er hans Kaape sid;
Sigden ved Sida han væl hev fest,
vil no rasta ei Rid.
Rikkar til Fanden med Breidflir blid
gjenom Notti.
“Høh, høh,” haast han kremtar,
“kvatan Kveld i Lage.
Her eg helst vil vera;
gjæve! gjev meg Sæte.”
Fanden av Stol seg Iyfter,
tek seg aat Panne-Reimi:
“Herre Bror min, vælkomen til!
Sit millom oss som heime.
Rettno byrjar me Dansen vill
gjenom Notti.»
“Høh, høh,” hostar Dauden;
“all Tid eg deg elska.
Trøytt eg Træl maa fara
Verdi vid igjenom,
harm min Herre tena,
Rom aat Live rydja.
Aldri Løn eg aatte;
faafengt maa eg fikta;
alt eg av kan øyda,
verre veks det sidan.
Her min rette Herre
kjær eg atter kjenner;
her kan heil i Hugen
Daude- Dans eg treda.”
“Meir en gjerne,” kved Fanden i,
“unner eg deg ein Leik;
tidt og ofte paa Ferdi di
Vegen du for meg veik;
sende meg snøgg so mang ei god Steik
gjenom Notti.
Kvar Gong, du høgg den unge Kvist,
kan eg min Bate finna;
saman med deg, det vonar eg visft,
skal me vel ein Gong vinna.
No skal me dansa forutan Tvist
gjenom Notti!”