Kra! Kra! seier Kraaka, ho flyg so tungt under Sky. Ho klær seg i Dadmaal godt og graatt utan Stas og Kjøpe-Ty.
Ho gjeng paa Aakren i Flokkar og veit seg so klokt aa snu. Ho er seg so vyrdsleg ei Bondekone, men ingen skal henne tru.
Ho gjeng i sitt lovlege Yrke der kringum Gjerde og Vegg; men naar ein so skal sjaa seg til, so hev ho tekje Egg.
Skrat! Skrat! seier Skjori, ho hoppar so lett i Kring. Skvatrar og vippar paa Vêle sitt og duger til ingen Ting.
Det er ei Fantekjering; ho fer med Slarv millom Tre. Ho garpar og gjøner og lær og lyg, og stundom stél ho med.
Kvirrli-kvitt! seier Staren, der svartgrøn i Sol han skin; han er so hoppande glad ein Unge, og plent som ei Perle fin.
Tipp, tipp! seier Erla, der stilt ho hoppar og smett. Ho er som ein liten Barnetanke so rein og blaa og lett.
Smekk! smekk! seier Steindilpa, ho smattar so trygt og turt. Men vesle brune Fuglekongen, han kjem millom Blomar burt.
Tirli-ti! seier Lerka, ho stig og stig imot Sky. Kvar Gong ho tirlar i Morgonstundi, daa verter Verdi ny.
Tirli-li! seier Lerka; ho sviv under Kvelven fritt. Kvar Gong ho tirlar i Morgonstundi, det kitlar i Hjarta mitt.
Vi –vipp! seier Viba, ho rid seg so høg ein Hest. Fjør hev ho i Hatten, og Fløyels Kufte, og kvite Silkevest.
Eg kjenner so væl dei vene Eggi i grøne Tuve-Reir. Eg tok dei; men Mori bad saa saart; ‒ eg gjer det aldri meir.
Men Heluna, vene brune Fuglen med svarte Fløyels Barm, ‒ kvar Gong ho fløytar paa lynggraa Tuve, daa vert eg i Hjarta varm.
Men Heluna, vene brune Fuglen, som stig meg so stilt imot, ‒ kvar Gong ho fløytar paa lynggraa Tuve, det græt meg i Hjarterot.
Cookies on Poetry Cove