Den galne Guten min Hug hev daara,
eg fangen sit som ein Fugl i Snaara;
den galne Guten, han gjeng so baus;
han veit, at Fuglen vil aldri laus.
Aa gjev du batt meg med Bast og Vende,
aa gjev du batt meg, so Bandi brende!
Aa gjev du drog meg so fast til deg,
at heile Verdi kom burt for meg!
Ja kund' eg trolla og kund' eg heksa,
eg vilde inn i den Guten veksa;
eg vilde veksa meg i deg inn
og vera berre hjaa Guten min.
Aa du, som bur meg i Hjarta inne,
du Magti fekk yver alt mitt Minne;
kvart vesle Hugsviv, som framum dreg,
det berre kviskrar um deg, um deg.
Um Soli lyser paa Timlen blanke,
no ser ho deg, det er all min Tanke;
um Dagen dovnar og Skoming fell:
skal tru han tenkjer paa meg i Kveld?
Um Vinden strid vver Heii susar,
det gule Haare ditt visst han krusar;
um Regne dryp med sin døyvde Graat,
so stakkars Guten, no vert du vaat.
Aa berre Timarne vilde skrida,
og berre Dagarne vilde lida; –
men eg vil kveda og vera glad;
for um Sundag kjem han, trala, trala!