Den lange Vinter lakkar;
han syng paa sin siste Sull.
Det brunkar i kvite Bakkar,
og Aai fløymer full.
Med Hjul maa bytaft Meiar
paa Veg og Køyrefar.
Det driv med Regn i Heiar
og yver den graae Gard.
Der inne i gamle Stova
paa Sengi høg og mjuk
maa Øislaug ørski sova;
so braadt ho lagdest sjuk.
Ho søv til Syrgjelundar,
fom døyvt gjenom Huse smyg;
so læt det med mange Munnar,
naar Vestanvinden syg.
Ho søv til Syrgjetonar
av Vestan-Sôg og Tôt.
Ho trur og visseleg vonar,
det er hennar Likferds-Laat.
Naar Guten, ho sorgfull misste,
rid Brudgom med falske Viv,
han møter den svarte Kifte,
der Gislaug ligg kald og stiv.
Men Svevn vil Ungdom styrkja
som Notti den spede Knupp.
Daa Guten rid til Kyrkja,
daa stend ho Gislaug upp.
Ho sit ved grøne Rute
og ser vver Vegen nord; ‒
det glytte med Sol der ute,
daa Brudferdi framum for.
Aat Sengi att ho vender;
ho vart so arm og veik.
Og heite Taarerne brenner
ned yver Kinni bleik.
Ho vrid seg Næter og Dagar
og inkje Kvild fan faa;
so saart ho kvider og klagar,
at lenger ho liva maa.
Mmed Hagl og Holke-Splinter
og Isvind og Drivesnø
den sture Ettervinter
seg klengjer til Bygd og Bø.
Det er so vonde Tider
med Skifting att og inn; ‒
det er dei siste Strider,
fyrr Vaaren fjem og vinn.