Hugen er open som hav mot himlen,
sukkar i langsame tunge dynningar,
femnande fram mot mange land,
leikar so lint mot evige strender.
Og i sæla han sig
so blidt attende,
og legg seg stavande still.
Og soli lyser og straalar leikar,
og allting speglar seg av i sjæli,
himlen og jordi i fagert samspel.
Det vene bilæte i sjæli brest,
det ryk der uppe og strøymer under.
Freden vart ufred,
og sæla vart sut.
Men so det er
og lyt soleis vera
for alt som liver
med aandsens liv:
Med bivrande otte
me fram maa finna,
i ljose veksa
og sæla vinna.