Fraa have eg høyrer uhyggjelegt læte; det yler fraa øy og til inste eign:
Stend helselaus hug For styre der inne? Ved naastrand er hamn for Noreg.
Eg stend med den største av steinar i lande: fraa haugen hans Henrik eg hevjar auga.
Ei barnemjuk bøn bivrar paa lipporne: Gode Gud, som alt godt meg gav,
lat meg kje liva, um lande mitt tynest! unn meg aa andast fyrr øydingi kjem!
Til Hadeland eg henglar meg. Fraa haugen hans Aasmund for “gamle mor” til Gud eg bed.
Paa timen med tvisyn auga vert tvinga: til follning og fall og til frelse eg ser.
Suter og sorgjer det sym inn aat augo, so tankarne tegjer og hengjer med hovude,
synerne sig og sloknar i lufti. Tynt vert tunga vaar, det tømest i hjarto.
Morsbryste minkar, og mergen tærest. So kalde og kloke me er! Eg klagar yver folke mitt.
Med sorg i hjarta syng eg, saart eg kjærer meg: ei kallstid er komi, og me kjenner henne ikkje.
Med bankande blod og brennande barm, med ørt hovud i ank eg klagar:
me kjenner ikkje kallstidi som er komi. Eg hungrar og tyrstar etter egte ord,
etter tirlande tungeslag, hungrar og tyrstar etter same hunger, same torste hjaa tusund.
Naar vaknar so vaaren atter og vekkjer det rike liv? Naar bryner dagen seg i breidt blik
yver voll, yver vidan vang? Etter oss vil yngre ætter svara. Gud han gjeve
at godt det vart! so soga med sømd kunde segja at Noreg paa nyom var vunne
for nordmenn. Og vonerne veks og vengjerne slær. Nytvege og nauvent
stig Noreg i hugen, og soli skin so skirt um tindarne, yver doggvaate dalar
dagen skrid. Paa gamle grunnar me grev og byggjer, og heimen seg hevjar
med helg yver tune. Og vaaren vaknar so vent i lidi, alvarne dansar,
og elvarne daurar, og blomarne blømer paa bakken. Liv og lukka
lo og leika, baud seg festa bu i lande, visa veg
for det nye Noreg fram til fridom, heim til helsa. Augo skein,
og andlit lyste. Hæve hovdingar reiste seg rike, ofra i arbeid
alt dei aatte, med' ord av eld brann fraa bryst. Blod draup,
drengjer bleikna: striden den strenge vart stridd. Herlege minne
um heilvaksen manndom! Visst eg veit at vegen viser og fotfari finst.
Herlege minne um heilvaksen manndom! syng i sinni um siger i fall! ‒
so vonerne vaknar og vengjerne slær, og me stryk i striden den strenge ‒ og gode!
Nake som naali, Noreg, mitt land, aaleine og lite, berre du ber deg
paa bylgjorne høgt, s0 fritt og frelst framtidi ser deg! Nake som naali,
Norig mitt land, ørt vil eg elska deg i armodsdomen.
Cookies on Poetry Cove