Jolestjerna, lys i hjarta
med din heile gledeglans!
Lat din himmel-ljoske bjarte
skjelva gjenom sinn og sans!
Lys og skin so varmt der inne
at det syng i kvar ein streng,
med' det livnar høgt i minne
alt um vesle himmeldreng.
Vis meg vegen fram til vogga
der han kviler, kongen min!
Eg hev stunda, til eg stogga
og fekk skoda ljosken din,
stunda etter livsens konge,
etter gleda han kan gi,
lengta saart so mange gonger
fram imot hans hovdingtid.
Men du stansar yver stallen?
Heve han ein stall til slott?
Men med eitt er anken fallen:
Gud er god, han alt gjer godt.
Varleg, varleg! lett paa loka!
Eg maa inn, ja skunda paa.
Gud skje takk! eg honom raaka.
Gud skje takk! eg alt fekk sjaa.
Ja, han er det, ingen annan,
og eg kastar meg paa kne.
Herre konge! du er mannen,
her for deg vil eg meg té,
sjaa deg, sjaa deg, hovding høge,
sjaa med von i auga inn;
der er himlen, alt mitt nøgje:
eg vil lauga sjæl og sinn.
Barn, no tek eg fram or barmen
offer aat deg, alt eg eig:
taaror tunge ifraa kvarmen,
møda etter sol som seig;
fatigdomen som eg hyser,
tak imot han, han er min.
Takk, aa, takk! ditt andlit lyser.
Evig takk! no er eg din.