Fjernt fra Hjemmet, syd i Solens Land,
Sidder bleg og mørk en blindet Mand,
Lyset skar ham koldt og hvast,
Dybt ‒ som Sjælens Øie brast.
Skjær af Dag, som skinner straalerig,
Blotted blegt og lyst en Kvindes Lig ‒
Vist ved Syn i sidste Bøn
Var hun ble't saa skjær og skjøn!
Vaagen har hun været sidste Stund ‒
Lukket selv sit Øie og sin Mund,
Foldet Hænder, før sin Aand
Fromt hun gav sin Gud i Haand.
Var han vaagen, mens en Haand han tog,
Følte sidste Aaande-Dræt, hun drog,
Saa som Lyn: Hun gaar til Gud,
Hørte haardt: Hun har stridt ud?
Blindet Syn paa sidste Billed holdt,
Døden kom saa mildt, kun Dagslys koldt, ‒
En Ting blot han endnu ser:
Aldrig skal hun lide mer!
Livet gav i Lykken nok af Nød,
Brude-Løftet blot det aldrig brød ‒
Nu blev en Ting alt hans Liv:
“Laa jeg og saa kold og stiv!”
Mørket endte mildt al fordums Strid,
Helt forbi gik Haabets, Frygtens Tid ‒
Livets Tryk, som før slog ned,
Fik for Dødens Slag ei Sted.
Sløvet Sind var Bind om Saar fra Gud ‒
Aabent vilde Hjertet blødet ud,
Var ble't Sten, hvor Graaden ei
Kunde bryde nogen Vei.
Feber-Ild er dog i Dvalen tændt,
Slappet Nerve-Streng blir overspændt ‒
Noget fjernt og nyt han ser,
Ved blot ikke, hvad det er.
Time følger Time, Nat paa Dag,
Skjærpet Sans blir altid lige svag,
Syn for Lys dog vist ei svandt ‒
Brast der Baand, som Øiet bandt?