“Færdende Bonde
Guds Fred og Goddag!
Hvad Sogn er du fra,
og hvor bor du paa lag?”
“I Øvregardsgrænden,
ved Langvandets Bund,
der kjøbte iforfjor
jeg Gard og Grund.”
“Hvad? lever din Grande,
Storbonden, vel:”
“Aa jo du men Taaren,
hun furer og Fjeld.”
“Hans Hustru hun lever
i Guds Navn vel med?”
“Ifjor omkring Olssok
da groves hun ned.
Hun tærtes og bøides
og slukned tilslut,
– hun knustes nok helst
af en vildforen Gut.
De traakker paa Stakken
imens de er smaa,
men senere Morhjertet
traakker de paa.
Han stønner; han famler
mod Støtte ved Sten,
og Skriget gaar Bonden
til Marv og til Ben.
“Aa stakkar, aa stakkar.
skulde du være den
Da kan bare En
helbrede igjen.”
Han stiger af Kjærren,
han stander ham nær
og trøster med Ordsprog,
som Bygderne bær:
“Det faar da til Mællen
hver bære sin Sæk – –
naar Blomen er venest,
da visner hun væk.
Og ondt kan ei angres
saa trut og saa vel,
ei ugjort var bedre
for Legem og Sjæl.”