Taagerne stiger. Blaa luft
dirrer mod dagen.
Trærne hvisker. Blomsterne smiler.
Fuglene pipper i søvne.
Markerne griner mod solen.
Skabningen vaagner. Alt vil leve.
Alt er forynget.
– – Bare jeg er sa trær,
– aa – saa træt.
Men luften gjør godt;
for det var kvalmt inde hos dig.
Men deiligt var det!
thi jeg elsker dig, Clara.
Fra din hytte stiger en blaalig røg
– langsomt og stille.
Solen leger i vinduskarmen.
Din kala faar farve;
men den er saa nervøs saa syg . .
Der fløi en fugl gjennem rosenhækken.
Hvad hvisked du, fugl, hendes roser?
Jeg har jublet og syndet
og graat inat.
Mit hoved brænder.
Var her noget hvidt
at hvile sin pande mod!
Noget skinnende hvidt,
noget koldt, noget isnende koldt!
– Marmor.
En buste af Jesus, Dagmar!
– i marmor.