Naar stjernerne svømmer saa tyst ved nat,
da glider de vover blanke
i dybe drømme til orekrat
og kysser de vidjer slanke,
da vækkes tillive, da dysses i blund,
da seiler maanen saa bleg og rund,
da falder der taarer paa rosernes mund,
da danser de alfer i skoge.
Men langt histude, hvor havet gaar
i dønninger tunge og lange,
det hulker saa saart, hvor bølgerne slaar
som lidende, døende sange;
der skinner ei seil, der skimtes ej land,
der dukker kun stjerner i havets rand,
der gives kun sivende, drivende vand
saa langt, som øiet kan række.
Men favnet af sjøen, hvor mildest den brød
l med viftende, hviskende vinde,
dukker og driver paa bølgernes skjød
et lig af en mand og en kvinde.
Og sjøerne vugger dem, kysser dem let,
og begge ere i silke klædt
og bundet sammen og favnet tæt
og stivnet i sugende kysse.
Og hun har de deiligste øine blaa,
der nu er saa stirrende stive,
og hun har et slør og brudelin paa,
der let efter sjøerne drive.
Og maagerne løfter sit hæse skrig
og kredser en stund om de hvide lig,
der, klædt i guld og i silke rig,
paa sjøerne dukker og drømmer.
Og hun har det guleste, rigeste haar
og en myrtekrans tæt om sin pande.
Og havet hugger, og havet slaar
langt ude fra verdens lande.