Tusind blanke Stjernefyrtaarn lyser
gjennem Rummets isblaa Ocean.
Matte Hytteblink i Natten myser.
Gulspurv sidder taus i Flok og fryser
under Bjerkens lette Filigran.
Se, da nærmer sig fra fjerne Riger
Maanens Sølvgondol bag Aasens Held,
og til Klang af æthergranne Giger,
høi og Nordlys-klædt fraborde stiger
Majestæten, Vinterkongen selv.
Monstre vil han sine stolte Lande,
se, om Skogens yre Liv er slukt,
se, om Sjøens tøilesløse Vande
helt og fuldt har bøiet sig for Bannet,
Elven bødet for sin Ungdomsflugt.
Dødens Høihed om hans Pande troner,
og hans Aandedræt er Evighed.
Alt hvad Aande har og Liv og Toner,
piske vil han det med Skorpioner,
til det synker i Nirvana ned.
Stille svæver han ved Nattetider
gjennem Lierne, i Nordlys klædt.
Skogen vaander sig, der frem han skrider,
Gulspurv hodekuls fra Grenen glider,
Hjertet lammet af hans Aandedræt.
Sjøen sukker tungt, mod Stranden bøiet,
Arnelyset slukner af sig selv.
Elven ,lægger sigt med Graad i Øiet, ‒
paa sit Verk ser Herskeren fornøiet:
Hvad han skabte ‒ alt er saare vel.
Atter taus Gondolen han bestiger.
Falden, falden er den store Pan! ‒
Og til Klang af ætherklare Giger
seiler atter han til fjerne Riger
gjennem Rummets isblaa Ocean.