Aa de høist forslagne Hjerner!
Hørte De? der faldt vor Dom.
Signorina, Himlens Stjerner,
vi skal tælle dem, saa kom!
Om Paladsets Ballustrade
hvisker Nattevinden sval,
der, bag Laurbærtræets Blade,
vil vi mønstre Himlens Sal.
Dæmpet lyder ud fra Slottet
Valsens lette Tonedrag,
hist et blødt: Felice notte!
her et sagte Aareslag.
Hvorfor stanser De forskrækket? –
Støt Dem, kjære, mod mit Bryst. –
Kun en stakkars Fugl, som vækket
søgte mod Giudeccas Kyst.
Glimt i Glimt fra Hvælvets Bue.
Det er Tid at heise Seil.
Er De rede?: “Uno; due” . . . .
Søde, nei, vi styrer feil.
Hvorfor krydse i det Fjerne,
op mod Himlens kolde Hær,
naar du staar, du Jordens Stjerne,
for mit Blik saa varm, saa nær?
Hvorfor stave sig med Møie
til det døde Stjernesprog?
Aabent i dit dunkle Øie
ligger Livets lyse Bog.
Hvorfor stunde, hvorfor bæres
op mod Hvælvets Harmoni?
Skjønnere end tusind Sfærers
er din Stemmes Melodi.
Søde, du! saa lad dem seile
i sin Renheds kolde Glans!
Du kan føle, du kan feile,
du har Jordens varme Sans.
Derfor lar jeg Seilet falde;
du, du gir mig Ankergrund,
Stjerne, skjønnere end alle,
ved din Barm og ved din Mund.