Med Ord, nei det ved jeg saa godt ‒
med Ord kan du listelig tie,
og dog har dit Hjerte forraadt,
hvad Læberne ei turde sige!
En Stjerne, som fankled og faldt,
et Glimt fra dit mørkeblaa Øie,
har røbet mig Alt.
In tindrende Fuldmaanekveld
paa Ski gjennem Skogenes Haller,
et Sus over Heier og Held,
en Dans over blanke Krystaller,
et Tjern i uendelig Ro,
et listende Suk ifra Osen,
og ‒ ene vi to! ‒
Saa blødt som et Sneperledrys,
som Ekornefod under Baret,
saa luftig som Fuldmaanelys
gled Ordene, varme og vare.
Et Ord, kun et listende let,
og fri var den lønlige Flamme, ‒
da taug du med ett.
En Stjerne paa mørkeblaa Grund
skjød funklende ned fra det Høie,
og da i det samme Sekund ‒
jeg mødte dit straalende Øie,
og Alt hvad du ei turde si,
det længtende Ønske, du sendte,
gav Gjenskin deri.
Og nu kan du tie, min Skat,
om Ordene volder dig Plage:
Du har dog fortalt dig en Nat
og kan ikke ta det tilbage.
En Stjerne, som funkled og faldt,
et Glimt fra dit mørkeblaa Øie,
har røbet mig Alt.