Og Arken den stødte i Ararats Grænd,
Sir John – i Asylet der stod 'n.
Af Jorderigs Broer staar ingen igjen;
men pyt! vi har Regnbuebroen
og rusler os frem efter den.
De siger, den er bare Flitter og Stas
og slet ikke sikker for no'en;
men Snakl naar en ei har for meget Pargas
og ikke er svimmel i Troen,
saa gaar det saa glat som en Spas.
Lad gaa, den er smekker og lovelig skjør
og har ikke Spor af Gelænder;
slig høver den just for en skarve Jonglør,
som hverken har Vet eller Venner
og kan den i Hodet fra før.
Den hvælver sig høit over Sjøer og Fjeld
i Sorgernes regntunge Taage.
Hei! lette paa Foden, du gamle Gesel!
saa staar du paa Timen i Vaage
og fælder din Buk føre Kveld.
Men fint faar du fare, og fort faar du fly,
før Vindene vaagner og suser,
før Broen blir sprængt af den stormende Sky,
og Afgrundens graadige Sluser
spyr Edder og Galde paany.
Hei! vaagne, Sir John, jeg har Kræfter for to,
og nu er det Tid til at himle.
Nu farer vi frem over Høienloftsbro,
jeg ved mig en Buk og en Simle,
og dem skal vi fælde, vi to.