Stæren (dalende i fuld Fart). Fremme! Her har jeg hjemme. Førstemand! Førstemand! ser du, hvem vandt?
Sydvesten (susende efter). Stille Tsju da, du Lille! Mist ikke Pusten, min vesle Gesandt!
Stæren. Ja, her er det. Ser du Kvernen? Birken flagger fra dens Tag. Enslig tindrer Morgenstjernen
over Skogens skymre Drag. Hørl! i Stalden stamper Blakken, og i Bakken læser Hanen alt til Prest.
Is i Elven, Sne bag Gjerdet, ja, her'er det. Tak for Følget da, Sydvest! Sydvesten.
Vesle Stakkar, du er træt. Mørkt og surt, og ingen oppe; men giv Agt! de Dovenkroppe! vi skal gi dem en Duet.
Scherzo, sempre con pedale, fire Kryds, Hane, hys! Slut saa med din Pastorale!
Duet. Fjernt fra Orienten kommen han er Pascha Stær, tititi! Vigtige Depecher under sine Fjær
vel han bær, tireli! Af Ordner har han mange, vaagn op, vaagn op og se! Af Stilling er han første Attachè
i Udenrigsdepartementet. Hanen. Menskebarn i saa staar der skreven . . . Kraaken (halvt i Søvne).
Gjødsel! kom med Gjødsel, Even! Spurvene. Tal! hvad staar der skrevet, Far? Hanen.
Menskebarn! . . . . . Stæren. Titi! Lommen
Se Stæren! Tutti. Stæren! Stæren! ja, der er 'n Kraaken.
Amen! Prest, saa snar du var. Duet. Op fra Orienten svang han sig brat over Nat, tititi!
Den statelige Vildgaas var, naar han blev mat, hans Fregat, tireli. Den bar ham i det Fjerne den Luftens Orlogsmand,
den bar ham over Land og over Vand alt under den tindrende Stjerne. Hanen. Verdensbarn! som Prest paa Stedet – – –
Kraaken (afbrydende). Ser jeg dig igjen med Glæde. Spurvene. Æventyr! fortæl! fortæl!
Hanen. Sognebarn! . . . Meiserne. Fortæl!
Hanen. Forbandet! . . . Tutti. Æventyr fra Østerlandet!
Sydvesten (susende videre). Lille Stær, farvel, farvel! Stæren, Hvor Sykomoren bæver
i Nattens yre, yppige Drøm, et Seil langs Templet svæver paa Nilens blanke, blaanende Strøm, her, fra Denderas Søilegang
slaar der mod dig en sælsom Sang, over Gravene, Vandrer stans! – gaar Ghavaziens Dans. En pjaltet Neger smiler,
paa Muren sidder Fellaen varm, den slanke Nubier hviler ved Blomsterpigens bølgende Barm. Svøbt i Silke, behængt med Guld
over Faraoslegtens Muld hen hun hvirvler sig, – Vandrer se! – vildt paa dirrende Knæ. Det sorte Øie glitrer
i vild, bakkantisk, luende Lyst, de gyldne Smykker sitrer omkring det unge, blottede Bryst. Hodet vugger til Rythmens Drag,
Foden skifter i Lynets Jag, Armen bøier sig blød og rund med den lokkende Mund. Mod Templets høie Tinde
slaar Jublen op med Vindenes Vift; der lyser Maaneskinnet paa svundne Tiders manende Skrift. Men hun ændser, hun ser den ei,
stedse vildere gaar det, hei! hver en Muskel er vellyst-spændt, alt til Natten endt Men da, naar Mørket viger,
og Eos farver Denderas Jord, naar Memnons Klage stiger imod den fagre, flygtige Mor, da, naar Sjælen er vellyst-træt,
Nattens jublende Sværm er spredt, da slaar Glæden til Anger om, Sanserusen til Dom. Forstenet, bleg som Døden
ved Søilens Fod hun knæler i Bøn, og op mod Morgenrøden gaar Sjælens sagte, jamrende Støn. Ikke Perler, ei Ædelsten,
Fuglesang ifra grønne Gren, Palmesus i den unge Dag lindrer Tankernes Nag. Og da jeg Vingen spændte
til Flugt imod den hjemlige Jord, da saa hun op og sendte en Hilsen med i klagende Ord: «Stær, aa, kunde jeg flyve med,
to mig ren i den hvide Sne! – har ei Vinger, naar aldrig frem til dit blaanende Hjem.”
Cookies on Poetry Cove