Jeg fulgte Stien en høstklar Kveld,
jeg kunde vel gaat iblinde.
De gamle Merker, dem saa jeg vel;
men alt jeg søgte, nei, Stølen selv –
jeg kunde den ikke finde.
Men se! der steg jo i lette Lag
den blaanende Røg fra Heldet.
Og opad bar det. Det var Bedrag;
den lyse Stribe var – Aspens Drag,
som tegned sig graa mod Fjeldet.
Og Dagen skyndte sig træt tilro.
Da lød det som sagte Hvisken.
Men da jeg spændt der i Snaret stod, –
det var den pludrende Bæk, som lo
og legte sig lunt med Brisken.
Da tændtes brat over Li og Hei
et Blus i det dunkle Fjerne.
Vær hilset hjemlige Blink! – Aa nei,
jeg ser det nok, at det er kun dig,
du tindrende Aftenstjerne.
Jeg ved det, vuggende Granesus,
som hvisker saa sært derinde,
jeg ved, du melder: det sank i Grus,
det er ei mere det gamle Hus,
som fordum jeg fandt iblinde.
Hvad nu? – slaar Lyset ei blankt fra Hvælv,
fra Aspen mig Røg imøde?
Tilgiv, du venlige lille Elv!
Der staar jeg midt op' i Livet selv
og spør' efter stakkars Døde!