Ved Enningdals Bro var Striden slut;
der stupte saa mangen en blaagul Gut
i Aaen med sønderkløvd Pande.
Seier vi faar!
Fader vor –
til evige Tider, Amen!
Seier vi fik; men dyr den var.
Han, som gik foran og Fanen bar,
laa saaret ved Enningaas Vande.
Dødsens Saar!
Fader vor –
til evige Tider, Amen!
Sa' til sin Løitnant, som hos ham sad:
“Hils dem og sig, at jeg dør saa glad
“og Sovner saa tryg her ved Strande.
“Timen slaar!
“Fader vor –
“i evige Tider, Amen!”
“Min fattige Gjerning nok Andre tar.
“Jeg sætter ei Savn; thi saa let det var
“i Bøn for sin Herre at stande.”
Skalv en Taar!
Fader vor –
til evige Tider, Amen
Stirred mod Himlen og mumled svag:
“Høieste Hæder mig times idag,
“at dø for det elskte blandt Lande.
“Hjem jeg gaar!
“Fader vor –
“til evige Tider, Amen!”
Laa der helt stille og hvisked saa:
“Hører saa vældige Klokker gaa,
“runge som Storm over Lande!
“Vaar vi faar!
“Fader vor –
“til evige Tider, Amen!”
Aabned de Læber saa nok en Gang:
“Hører saa salig en Klokkeklang
“kime helt fjern over Lande.
“Fred vi faar!
“Fader vor –
“i evige Tider, Amen!”
Lukked de Læber og blev saa bleg,
aabned de Øine og sammen seg;
sank saa den trofaste Pande.
Mindet staar!
Fader vor –
til evige Tider, Amen !