Klokken slaar tolv udi Nidaros By; hult over Vande det runger. Borgerne slumrer bag Lanser i Ly; Stjerner de skimrer i Slør bagom Sky –
Vagten sit Fadervor sjunger. Stille paa Sten ved det svartnende Vand sidder de vidfarne Maager; drømmer om Langfærd til rigere Land,
hviler sin Vinge hel trygg’ under Strand, ved, at den Stærkeste vaager. Klokken fra Holmen saa brusten og skjær svarer som Suk over Lande;
dirrer og dør, og helt stille det er; men gjennem Ødet fra fjernt og fra nær stryger som Skridt gjennem Sande’. Atter og fram som et adeligt Djur,
jaget af Angst gjennem Skove, længtende ud mod Guds frelste Natur, – Griffen det er, i sit gyldene Bur, Griffen, som aldrig faar sove.
Slig har han ganget snart tredive Aar, Aftner og Nætter og Dage; Landenes Frelse af Nød han forstaar; aldrig sit Folk han forkynde det faar;
– aa, slig ulidelig Plage! Griffen hin stærke ved Uveirets Lyn skued en Frelse for Sine. Nu er det ødet hans ørnkvasse Syn,
Øiet er slukt under hvidnende Bryn; – aa, saa usalig en Pine! Stor var hans Brøde. Til Døden han led Kval for de nordiske Riger;
tænkte at lænke de Vilddyr, som stred, sammen til Frelse og sammen til Fred, Slagbjørn og Løve og Tiger. Griffen han tier. Til Spot og til Spe
blev, hvad han drømte og vilde. Men naar man Midnattens Stjerne faar se, høres hans Skrig som i dybeste Ve gammelt og vissent og stille.
Maagerne letter i lydløse Flugt, svinder i Angst over Vande; Griffen, fast længst han sit Øie fik lukt, – endnu i Nat ifra Bygd og fra Bugt
hørtes hans Skrig over Lande!
Cookies on Poetry Cove